Laila`s turblogg: Tur til Kinsedalen, Luster

Tenk å reise et sted hvor man må være tilstede, uten at man hele tiden må sjekke mobilen eller dataen. Det er så utrolig deilig. Det er det vi gjorde sist helg. Våre venner fra Wales har, i tillegg til et hus på Kaupanger, et hus i Kinsedalen. Ja, hvor er Kinsedalen ? Det er iallefall ikke et sted man tilfeldigvis kjører forbi. Rett og slett utenfor allfarvei. Men en gang var det litt annerledes.

I utgangspunktet tar man fergen fra Solvorn til Ornes. Den siste går dessverre tidlig på ettermiddag så for oss som måtte kjøre etter jobb så hadde vi ikke mulighet til å rekke den. Vi måtte derfor kjøre via Skjolden, innerst i Lustrafjorden, en time lengre, minst.... Fra Gaupne har man god utsikt til Feigefossen på sørsida av Lustrafjorden. Vi hadde planer om å komme litt nærmere i løpet av helga.

Skjolden

Og utsikten utover Lustrafjorden

Et annet mål jeg har er komme meg til Harastølen, denne dagen fikk det greie seg med å se det fra andre sida av fjorden

Da vi kom til Kinsedalen og tok av oppover i dalen ble jeg så opptatt av å holde øynene på veien så det ble ingen bilder. Det var bratt, smalt og svinger.

Men da vi først kom frem så var det mer åpent og utsikten var helt ned i fjorden. Utenpå huset hang Norgesflagget så det var ikke mulig å kjøre feil. Her øverst i dalen ligger det 3-4 hus og et par løer/uthus. Det er ei dame som bor her fast, men ellers er det stilt og rolig.

Og selvfølgelig ble det skikkelig engelsk frokost.

Tidlig lørdag hang skodde her og der, det var egentlig ganske trolsk stemning

Ikke til å ta feil av :-)

Innimellom var det rimelig grått, men vi tok sjansen på at det skulle lette og gjorde oss klar til å gå tur. Veien fortsatte slik oppover et par kilometer så det var ikke mulig å gå feil.

Mannen med ljåen - fikk arbeidslyst

Og etterhvert ble det veldig fint og shortsvær!

Midt i bildet under ser man brua som går over elva, der man går opp til Dalastølen.

Like forbi brua (vi krysset ikke brua) var det slutt på veien og det var sti noen hundre meter opp til stølen Kveken.

Der måtte vi også krysse ei elv.

Stølen Kveken, fantastisk sjarmerende! Såg for meg stølen full av aktivitet og løpende barn

Og på den ene stølshytta fant vi en benk hvor vi tok lunsjen. Det var 2,3 km opp her, ikke så veldig langt, men en utrolig flott tur!

Utsikten fra solveggen

Utsikt opp til Dakastølen, den får vi ta med neste gang

Mye vann var det, så her skal man ikke tørste ihjel

Så her ble flaskene fylt med godt, kaldt fjellvatn

Litt blåbærplukken ble det

Her er helt øverst i veien, der er det mulig å parkere noen biler. Men det står nede i veien at det er privat vei...

Her står vi på brua som vi må krysse for å gå opp til Dalastølen.

Vi plukket som sagt litt blåbær, og litt bringebær ble det også, i tillegg til at vi fant to kruver med bringebær i kjøleskapet. Med litt vaniljesaus så gjorde dette susen!

På søndag reiste vi fra øverst i Kinsedalen til nederst i Kinsedalen. Sarah, Dafydd og Awen var også med. Brygga på bildet under er den største i fylket og stammer fra krigens dager. Her var det stor aktivitet i krigsårene, da 400 mann var stasjonert her for å ta ut råstoff til aluminiumsproduksjonen. Kantinebygget som ble bygget under krigen, ble etter krigen brukt som yrkesskole. Nå står bare restene igjen...

Kaia er på hele 100 meter, men er nok sjelden i bruk

Ikke alt har like god standard

En av inngangene til gruvene

Veien fra Ornes til Kinsedalen er nok en av de glemte...

Her har det nok ikke vært kantklipping på noen år

Munthehuset

Huset er 200 år gammalt og var våningshus på gården Kroken, som var en av de største norske gårdene i mellomalderen. Den kjente Margrethe Munthe, som har skrevet flere kjente barnesanger, besøkte ofte sin onkel her. Her har det vært hustellskole og internat før det ble stående tomt i bortimot 25 år før det ble restaurert.

Så gikk turen til Feigefossen. Selv om det var på tampen av sesongen så var det mange som fant veien hit denne dagen.

Det er bra med parkeringsplasser et par hundre meter øst for dette skiltet, der var det også toaletter og dusjmulighet (uten at jeg sjekket det)

Et øredøvende leven fra elva hele veien opp gjorde det umulig å prate.

Det var gjørmete hele veien og vi grudde oss til å gå ned igjen. Vi la ikke merke til skiltet hvor det stod hvor langt det var, så vi visste egentlig ikke hva vi gikk til. En fin tur egentlig, men når det var så gjørmete så var det litt fortvilende. Heldigvis gikk det bra ned igjen. Men jeg måtte stoppe ei asiatisk dame som skulle opp med hvite sommersko. Hun var ikke så vanskelig å snu heller...

Fint tilrettelagt sti, men her kunne mye vært gjort oppover, kanskje med noen trapper her og der?

Så kjørte vi til Urnes gard og hjortefarm der vi hadde planer om å spise middag. Jeg hadde en gruppetur hit i sommer og skal ha en til neste sommer også, og da er det greit å se hva man sitter og selger. Et utrolig fint sted å stoppe. Dessverre så regnet det da vi ankom, så det ble ikke mye utevandring, og hjortene ble iallefall glemt. Kafeen ligger i den store røde fjøsen, mens i det hvite huset til høyre får man kjøpt billetter til Urnes Stavkirke og der er det en liten utstilling.